 I denne og i noen av de påfølgende utgaver av FolloAvis, skal vi ta for oss endel ”folkelige legeråd”. Noen av dem er så gamle at de hører hjemme i den rene trolldomsmedisinen, slikt som menigmann og de ”kloke” satt inne med.
Hals og munn
Det å ha vondt i halsen kaltes enkelte steder å ha ”kroksvelg”. Da skulle en ta en ovnskrok, gløde den og stikke den ned i melk som så skulle drikkes. Hva en ovnskrok er, vil de vite som har sett en gammeldags, velfyrt komfyr med ringer.
Trøske og belegg på munnslimhinnen kunne en helbrede ved å gape over en levende frosk.
Munnskåld er en plage som legene før hadde lite å stille opp mot. Et middel som er kjent fra Mandalskanten var å slå med en pinne på en maurtue. Den utskilte maurgiften ble så penslet på munnskålden. I telemark tygget de blåveis mot munnskåld. Men dette er et middel som absolutt må frarådes.
Kusma ble enkelte steder kalt ”kinntaske”. Et ganske treffende navn, ikke sant? Andre steder kalte de kusma for ”påsakleinhet”. Her var kokt svinelort, lagt i en pose som omslag, et kjent middel. Eller en skulle gå til naboen, sette seg på dørstokken og be tynt om en lefse. Det kan kanskje være litt vanskelig å få tak i tankegangen her, men det var vel et såkalt ”likt-mot-likt”-råd. Det har vel noe med det å gjøre at en som har kusma kan se ut som en hengende lefse i fjeset.
”Nedfallen” drøvel
At det var så som så med anatomikunnskapen i eldre tider, vitner følgende oppfatning om. Pussig nok er dette en nedtegnelse fra et så nærliggende sted som Askim, men er også kjent fra andre kanter av landet: Hvis en var så låk i halsen at en ikke greide å åpne munnen så mye som et tommelfingerledd, mente de det kom av noe de kalte ”nedfallen drøvel”. Det var da ikke annet å gjøre enn å prøve å heise drøvelen på plass. Og hør nå for en fiffig anatomisk eiendommelighet. De trodde at drøvelen var direkte forbundet med tre hår på toppen av skallen. Hvis en kunne være så heldig å få tak i akkurat disse tre hårene og dra i dem, vips! så spratt drøvelen opp og tilbake på sin rette plass, og det med et smell. Ofte leste de en formel samtidig. For å holde drøvelen på plass der den skulle være, virret de hårene rundt en pinne og festet den i håret med en bekkladd. Mange kjenner vel uttrykket ”ta drøvelen på`n”. I Bernhard Shaw`s Pygmalion sier Elisa et sted om sin bestemor: ”Dem sier at dem tok drøvelen på henne”.
UTGAVE 2:
Skrekkterapi
Skrekkmetoder kjenner vi fra flere kanter av landet. Fra Telemark er det notert at når en person hadde fått en arm eller et ben ut av ledd, ble han lagt med benet eller armen over en hoggestabbe. En annen løftet så øksa til hogg og sa: ”Eg hogger vreen utor leen og atti veen”. Så hugget han til mot det vonde lemmet. Det var selvfølgelig en viss risiko med denne behandlingen, og en får håpe at han som hugget greide - slik som meningen var - å vri øksa unna i siste liten.
Jo, redsel og panikk har faktisk vært brukt som legende prinsipp. Fra Gauldal og Rissa vet vi at stamhet hos barn ble forsøkt helbredet på følgende måte, uten at barnet visste noe på forhånd, ble det brått puttet inn i buken på et nyslaktet storfe etter at innvollene på dyret var fjernet. Dersom panikk kan helbrede stamhet, skulle en tro at denne uhyggelige kuren måtte hjelpe. Det å stamme kalte de i Vestfold å være ”målhalt”, og noen mente det kom av at en hadde hermet etter gauken, eller at en var blitt kilt kraftig.
Hikke
En litt hyggeligere form for skrekkterapi var plutselig å slippe en iskald nøkkel inn under klærne på ryggen til en som led av en ustoppelig hikke.
Ellers bruker vi kanskje litt skrekkterapi i dag også, f.eks. når vi lister oss bak en som hikker og skriker ”bø!”
Noen mente at hikke kom av at en person snakket vondt om en. Kunne en nevne navnet på denne, ville hikken gå over på ham eller henne. Ellers har vi vel alle prøvd metoden med å holde pusten og svelge tre ganger. I Elverum mente de at en skulle holde pusten og svelge ni ganger. Prøv det den som kan.
Sti på øyet
Noen legeråd virker helt utrolig rare. Til disse hører i hvert fall denne kuren mot sti. I Sverige kalte de sti for ”stol-stig”. Plagen trodde de kom av at en hadde sett en stol som lå med bena i været. Ifølge tradisjonen skulle en da bli kvitt stiet ved å varme opp et stolben og sette det mot det betente øyet. Men vi kjenner denne tro også fra flere kanter av Norge (Voss, Røldal, Valdres).
I Østfold hadde de en annen og langt enklere kur mot sti på øyet: Der skulle en se på sola gjennom en grønn flaskebunn. Svarteboka hadde også et råd mot sti: Den som hadde stiet skulle stille seg sammen med en hjelper, rygg mot rygg på samme gulvplanke. Hjelperen skulle så hugge tre ganger i gulvet med en øks, samtidig med at han sa: ” Je hogger steget på`n Ola i Faderens, Sønnens og Helligåndens navn”.
Helt opp til 1930-årene fantes det på norske apotek et preparat som het Lapis cancrorum, krepsestein. Det var en flat, meget porøs kalkstein på størrelse med en liten halv ert. Den var tatt fra magen på krepsen, derav navnet.
UTGAVE 3:
Kjærligheten
I gammel folketro var det neppe noen ”plager” det fantes flere hjelperåd mot enn mot forsmådd kjærlighet. Enkle midler som å slippe en firkløver som var funnet en torsdagsnatt inn på barmen til jenta, kan jo være passende å prøve først. Et sterkere middel var å tre en hannkatt tre ganger gjennom skjorta som gutten hadde brukt sist
han gikk til alters. Dette førte som regel til kjærlighet og giftermål. I svært gjenstridige tilfelle måtte det nok også en kjærlighetsdrikk til.
Her er en som ble sterkt anbefalt: ” Syv dråper av ditt blod og syv fra din svedende panne. Tre hår fra ditt hode, syn dråper svaleblod og et flaggermushjerte, muskat og marihånd” - alt trukket i brennevin.
Vanskeligheten var vel å få noen til å drikke det, men lyktes det, var kjærligheten sikker.Men kjærligheten skulle jo helst vare også, og for å være sikker på det, måtte en knytte en såkalt kjærlighetsknute. Da tok de en levende orm, stakk en nål med itredd tråd gjennom ormens øye og derfra gjennom klærne til begge. Ormen har jo
gjennom tidene vært sett på som et fallos-symbol. Men så gjalt det jo å hindre ”følger” av kjærligheten, dersom de to ennå ikke var blitt gift. Det gjaldt å ha noe preventivt for hånden. På Jæren bar jenta og gutten en pose med bevergjel på seg. Bevergjeld (Cæstoreum) er en tørket kjertel fra beveren og regnet for å være et sterkt befruktningshindrende middel. Ja så sterkt var det at folk trodde det hjalp bare en bar det på seg. En pose havregryn i armhulen til mannen, eller en rognflis sydd inn i jentas klær ga også beskyttelse mot å få barn - trodde de. Men var nå så galt skjedd at hverken bevergjelen eller rognflisa hadde virket, så hadde en jo denne regelen å ty til: ”Aloe og sevenbom gjør mangen pige fri og from.” Aloe og sevenbom er stoffer fra planteriket med avførende virkning. Helt opp til 1930-årene bruktes sterke avførende midler som abortmiddel - uten annen virkning enn det et avføringsmiddel skal ha.
Mer i neste utgave av FolloAvis! |
