Norvegiaekspedisjonene

I aprilutgaven av Follo Avis skrev Sons-mannen Reidar Johansen om Norvegia, skuta fra Son som annekterte norsk land i Antarktis. I denne utgaven skal vi følge Norvegia videre, men også se litt nærmere på andre ekspedisjoner hvor folk fra Son hadde en sentral og viktig rolle.

Sel og hvalfangstskuta Jason som ble benyttet til ekspedisjonene 1892/93 og 1893/94.

Konsul Lars Christensen fra Sande­fjord sendte 9 ekspedisjoner til Antarktis. Formålet med ekspedisjonene var å finne nye hvalfangstområder samt og utføre vitenskaplig arbeid. Den første ekspedisjonen ble sendt ut 4. Januar 1927. Skuta Odd 1 undersøkte farvannet mellom Syd Shetland og Peter 1. øy. Så fulgte 4 ekspedisjoner med Dampskipet Norvegia. Dampskipet som så motvillig forlot beddingen ved Jack M. Iversens båtbyggeri i Son 1919.
Den første ekspedisjonen fra 1927 til 1928 foretok meteorologiske undersøkelser og utførte vitenskapelig arbeid på hval-åte. De jobbet på Bouvetøya og Syd-Georgia samt havet omkring. Ekspedisjonen gjorde landgang på Bouvetøya 1. Desember 1927 og annekterte øya for Norge.
Den andre ekspedisjonen fra 1928 til 1929 arbeidet i et område som strakte seg fra Bouvetøya til havet vest for Sør-Shetland. 2. Februar 1929 plasserte ekspedisjonen det norske flagget i Sandefjordbukta og annekterte Peter 1. øy for Norge.
Ved den tredje ekspedisjonen fra 1929 til 1930 brakte Norvegia med seg 2 stk. sjøfly. Først satte den kurs for Bouvetøya. Bouvetøya ble kartlagt og fotografert fra luften. Så satte Norvegia kurs for Sydpol-landet. Enerbyland ble kartlagt og fotografert fra luften. Den 22. desember landet pilotene Riiser Larsen og Lützow Holm på Enerbyland og plantet det norske flagget der.
Under den første delen av den fjerde ekspedisjonen fra 1930 til 1931 omseilte Norvegia hele Sydpol-landet. En rekke banker ble funnet og vitenskapelig arbeid ble utført. Under andre del av ekspedisjonen var målet og fullføre kartlegningsarbeidet fra året før. Prinsesse Ragn­hilds Kyst ble oppdaget under dette arbeidet. Deretter satte Norvegia kursen hjemover via Bouvetøya og Cape Town. Skuta var hjemme i Sandefjord 15.mai 1931.Det ble senere foretatt 4 ekspedisjoner i regi av Lars Christensen i perioden 1931 til 1937 med skuta Torshavn.

Antarktispioneren kaptein Carl Anton Larsen.
Jason ekspedisjonene
Sel- og hvalfangstskuta ”Jason” med Kaptein C A Larsen la ut på en ekspedisjon til Vest-Antarktis og Weddelhavet 1892/93 og 1893/94. Fangst av hval i nordområdene var stagnert og formålet med ekspedisjonene var å finne fangstområder for den sydlige retthval. Som fangstekspedisjoner var de mislykket, men det skulle likevel vise seg og legge grunnlaget for en kommende norsk antarktisk hvalfangstnæring etter Sven Foyns fangstmetoder. Kaptein C A Larsen oppdaget og ga norske navn til ukjent land som Kong Oscar II land, Jason Berg, Foyns Land, Kap Framnes, Robert­sons øy, Christensens vulkan, Linde­bergs sukkertopp og Seløyene med navn etter fartøyene Jason, Hertha og Gastor. Kaptein Larsens rederi Ocena var et Sandefjord-basert selskap med Chr. Christensen som reder/bestyrer og Hamburgfirmaet Wolterech og Robertsen som hovedaksjonærer. Den store omkringliggende isbarrieren langs den Ant­ark­tiske halvøy ble senere navngitt Larsen Ice Shelf.
På øya Seamour gikk C A Larsen i land 4.12.1892, plantet det norske flagg og oppdaget forekomster av fossiler. En oppdagelse som for første gang dokumenterte at Antarktis har hatt et annet klima. Dette var en pionerinsats som vekket internasjonal interesse og ved den 6. Geogra­fiske Kongress i London i 1895 ble det besluttet at Antarktis skulle bli hovedsatsingsområde fremover mot hundreårsskiftet.

Antarctic ekspedisjonen
Når den svenske Nordenskjöld i 1901 valgte Weddelhavet som sitt område for utforskning, var kaptein C A Larsen et naturlig valg som kaptein for forskningsfartøyet ”Antarctic”.
Forskerne hadde sin base på Snow Hill som lå syd for Seymour øya, øya med sine mange fossiler. Antarctic skulle etter oseanografiske undersøkelser og besøk på blant annet Syd-Georgia vende tilbake til Weddel­havet ved årsskiftet 1902-03 for å hente forskerne. Med slik gikk det ikke. På veg inn i Weddelhavet ble ”Antarctic” fanget i isen og 12. Februar 1903 ble fartøyet skrudd ned og sank. 20 skipbrudne menn under ledelse av C A Larsen overlevde en hel vinter i en steinhytte på Paulet øya og ble på en mirakuløs måte reddet av det argentinske unnsetningsfartøy ”Uruguay”. Skipet som var kommet fram til Snow Hill hvor man var uvitende om skjebnen til ”Antarctic”. I historien om utforskningen av Antarktis er 8.11 1903 omtalt som ”Mirakelet ved Snow Hill”. Den dagen nådde kaptein C A Larsen frem til Snow Hill etter å ha rodd med sine 5 menn fra Paulet-øya i nesten uframkommelig isbaks. En distanse på 180 km som de rodde på litt over en uke. Den samme dagen var ”Uruguay” i ferd med å forlate Snow Hill på grunn av isskruing.

Antarktispioneren
Kaptein C A Larsen hadde ideen klar om fangst fra Syd-Georgia helt siden ”Jason” ferdene, men hadde forgjeves søkt norsk eller engelsk kapital for å starte fangst i syd. I den heftige mottagelsen i Buenos Aires fant han interesse blant argentinske foretningsfolk med skandinavisk herkomst. Ikke minst hos don Pedro Christoffersen fra Tønsberg, svigersønn av en tidligere argentinsk president.
Første antarktiske hvalfangst stasjon ble etablert med argentinsk kapital i Grytviken på Syd-Georgia av kaptein C A Larsen den 16.11 1904. Alt for øvrig var norsk driftet fra Sandefjord. Som følge av sin pionerinnsats ble kaptein C A Larsen en internasjonalt kjent person som allerede hadde mottatt ni internasjonale ordner og utmerkelser for sin innsats da han i 1909 ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av Sct Olavs orden for sin innsats som forsker og fangstmann. Også på andre måter er han hedret. I Argentinas hovedstad Buenos Aires finnes det en 1,5 km lang aveny som er gitt hans navn.

Antarctic quest 1903-2003
Ekspedisjonen med start februar 2003 på initiativ fra Son. Ekspedi­sjonen var en markering av dramaet med ”Antarctic” forliset og overvintringen på Paulet-øya i Weddelhavet.
Hans Kjell Larsen fra Son, barnebarn av kaptein Carl Anton Larsen, var initiativtager og ildsjelen bak prosjektet. Det russiske havforsk­ningsskipet ”Gregoriy Mikhev” var innleid gjennom det hollandske selskapet Oceanwide Expeditions. Med på turen var etterkommere av det opprinnelige mannskap og forskere på ”Antarctic”, britiske forskere fra Hope Bay-basen i 1960-årene, argentinsk forsker med ansvar for de norsk/svenske kulturminner i Wed­delhavet og The Explorer Club visepresident som medbrakte Explorer Clubs ekspedisjonsflagg. Kim Bau­mann Larsen, oldebarn av kaptein
C A Larsen, ledet medieprosjektet. Prosjektets oppgave var å dokumentere med digitalfilm og digitalfoto, den glemte historien om norsk sjømannskap ved ”Antarctic” forliset og overvintringen på Paulet øya.12 februar 2003 var ”Grigoriy Mikhev” i den posisjon ”Antarctic” forliste. Et svensk/norsk unionsflagg ble heist til mastetoppen klokken 12.45, 100 år etter at Nordenskjöld-ekspedisjonens flagg gikk ned med” Antarctic”. Flagget var utlånt fra Stockholms Sjøfartsmuseum og medbrakt av datteren til den svenske forskeren Skotsberg.
Ekspedisjonen besøkte Paulet-øya. Besøket ble markert av Kim Bau­mann Larsen som hadde med seg bronseplaketter med engelsk og spansk tekst. Teksten fortalte den glemte historien om Larsen Stone Hut og graven til Ole Kristian Wen­nersgaard. Ole Kristian Wenners­­gaard fra Larvik med slekts­røtter fra Vestby og Ås døde av hjertelidelse under overvintringen på Paulet-øya.

12. februar 1903 da Antarctic ble skrudd ned i isen. Som følge av forliset måtte mannskapet overvintre i en steinhytte på Paulet øya. Kartet viser reiseruta til alle ekspedisjonene.

Fra syd til Nord. Ringen sluttes
En tilsvarende dramatikk fant sted 13 år senere da Ernest Shackleton fikk sitt fartøy ”Endurance” skrudd ned i Weddelhavet. Mannskapet overvintret på Elefantøya, nordøst for Pauletøya. Shackleton, hans kaptein og fire menn gjennomførte en utrolig seilas med ”James Caird” en ombygget lettbåt. De nådde Syd-Georgia på den ubebodde vestsiden. De krysset øya over fjell og isbreer og kom frem til den norske hvalfangststasjonen Strømnes hvor de organiserte redningen av alle Shackletons menn på Elefant-øya.
Sir Ernest Shackleton vendte tilbake til Syd-Georgia i 1922 med sitt ekspedisjonsfartøy ”Quest”, et om­bygget norsk selfangstfartøy. Han døde om bord i sitt skip i Grytviken havn og ble begravet på hvalfangerkirkegården etter bisettelse i Hval­fangerkirken, kirken som kaptein
C A Larsen bekostet bygget i 1913.

Bilde er tatt under ekspedisjoner i 2003 og viser Larsen Stone Hut. Steinhytta på Pauletøya som mannskapet på Antarktic ledet av Kaptein C A Larsen overvintret i 100 år tidligere etter forliset til Antarctic.

”Quest” fortsatte sin virksomhet som selfangstfartøy i Nordishavet og reddet mannskapet på selfangeren ”Kvitøy” da den ble skrudd ned i isen året 1933 i Kvitsjøen. Og så er vel ringen sluttet. ”Kvitøy” var skipet som tidligere bar navnene Norvegia og Vesleper, skipet som forlot beddingen i Son 1919 og på folkemunne i Son bærer navnet Trassigper.
Dette er ikke slutten på Sons befatning med polare strøk. Oluf Chr. Dietrichson, bosatt på Stavnes gård i Son før han døde, var deltager i Fridtjof Nansens ekspedisjon over Grønland 1888-89.
Og hva med skuta sjøsatt fra Son slip og båtbyggeri (Kugrava) 1949/5? Skuta som var bygget nesten tømmertett. Sannsynligvis det sterkest bygde skip som ble sjøsatt fra Son og det siste store treskip sjøsatt fra Son. Tidligere båtbygger på Kugrava Arne R Johansen var med på byggingen av skuta. Han sier om den. ”Det var så liten avstand mellom spantene at det så ut som skuta var klar til sjøgang før den var bordet opp”. Og sist men ikke minst en stor takk til Hans Kjell Larsen for god hjelp med historien om Kaptein C A Larsen.

I oldefars kjølvann

Kim Baumann Larsen ved Larsen Stone Hut ved ekspedisjonen i 2003. Bronsepallettene forteller den glemte historien om Larsen Stone Hut og graven til Ole Kristian Wennergård.

Tekst: Reidar Johansen