"Gategutt" i Ski sentrum på 50-tallet
Ja, tiden flyr med forandringer så store at de færreste har tid til å registrere dem. I Ski har forandringene skjedd så raskt at mange med rette hevder at de nesten ikke kjenner seg igjen. Nybygg skyter i været med en fart som ingen grense har. Men fint er det blitt, med gågate, storsenter og det hele.

La oss gå ”litt” tilbake i tiden, til den gangen da asfalt var like uvanlig som grusveier er det i dag. Ja, minnene dukker frem. Det å være barn i Ski sentrum i 50-årene var fine greier. Jeg husker det meste; kameratene, alle de gamle husene, leken og alt annet som var gøy og spennende. Fritidsproblemer hadde vi ikke, vi fant alltid noe å fordrive tiden med.

Kaste på stikka
Med lommene fulle av store fem­øringer av kopper eller zink var ikke veien til nærmeste kaste på stikkagjeng lang. ”Kron brent om, pelle aleine”! Da var det best å holde fingrene av fatet. Hvem lå nærmest streken? Det ble alltid iltre diskusjoner, og iblant endte diskusjonen med blodige nesetipper og skrubbsår. På torget kastet småspillerne, på fortauet utenfor det tidligere Elise Brække-bygget kastet de store og tøffeste gutta. Dette var Kulas, Labans, Lillerns, Timmis og alle de andre storgutta sitt territorium. Det var ikke snakk om småpenger når potten gikk i lufta. Spenningen var til å ta og føle på!
”Kappe land” var også populært. Mors brødkniv fikk stygge hakk og grusom medfart i dette så dramatiske spillet om å vinne noen kvadratcentimeter av torget. Mens gutta kastet på stikka og kappet land, hoppet jentene paradis, lekte med klinkekuler, eller byttet dueringer.

Salget gikk bra
Med en heller lusen ukelønn måtte vi spe på med litt selv. Salg av lodd og maiblomster i blå plast var mest vanlig. For dem som ville tjene større penger var salg av eplekart fra Refsumgården det mest innbringende. Basar ”til inntekt for seg sjæl” var også populært. Alt mellom himmel og jord ble hentet frem som gevinster. Leker, klinkekuler, blikkbokser, gamle sko av ”traktortypen”, ja alt kunne i grunnen loddes ut. 10 øre loddet og nesten alle vant. Dagens utbytte ble likt fordelt og brukt til innkjøp av kandis og sjokolade, enten hos Refsum, eller i Hagabua oppe ved brua.
En noe mer dristig måte å tjene penger på var å sperre av bakgården til Refsum med tau. Når bøndene kom fra bygda for å handle, måtte de pent finne seg i å betale bompenger. VI EIDE JO SKI SENTRUM!
Apropos penger - når kassa var tom, dro vi på fyllinga til Ski Mek. Verksted. Der fant vi ”mekkenpenger”, runde metallstykker etter stansing. Metalldingsene hadde selvsagt 0-verdi, men gjorde seg bra i samlingen av alt det andre rare vi samlet på i de dager.

Alltid noe å gjøre
Dagene ble aldri lange og kjedelige som ”gategutt” i Ski sentrum. Vi fant bestandig på noe å gjøre. Både fantestreker og ting våre foreldre sa vi med deres velsignelse kunne gjøre.
I 50-årene var ikke bilen noe stort trafikkproblem i sentrum. Hestene var nærmest i flertall og til stor
glede for oss alle. Med hestemøkk under sålene hadde vi gata
for oss selv. Hestebindingen ved Refsumgården var et bra møtested for to- og firbente, og fine venner var vi - dyra og oss. Sukkerbiter og friskt, grønt gress ble slukt i store mengder. Påsan var alles favoritt­hest. En sprek Fjording av beste merke. Bøndene var sjelden sinte når vi hang oss bak på sledene med spark og kjelke. Der snøen var for tynn, endte som regel denne moroa med bråstopp.
I jula var det alltid en egen spenning og atmosfære når bøndene kom med sleder fullastet med juletrær og nek. Ribbelukta hang som et teppe mellom de gamle husene. Da var det ekte julestemning i Ski sentrum!
TV var det så godt som ingen som eide. Ryktene gikk at den første som fikk eget TV-apparat i Ski var en av Husebygutta på ”Mekken”. (Ski Mekaniske Verksted). Hadde du egen TV på den tiden - da var du storkar! Til alles glede og store beundring kunne vi andre se på TV gjennom vinduet til Birger Tauland Elektriske i Arvesetgården. Der sto vi hele gjengen med nesa klistret mot glasset.
Holmengården holdt vi oss unna. Der lå fyllearresten som vi alle hadde hørt skumle historier om. Det var best å holde seg unna det ”kvartalet”.

Ikke bare midt i sentrum
Kino hadde vi også. På Folkets Hus, eller ”Folket” som alle kalte det, var det forestilling hver søndag klokken 16.00. 50 øre kostet billetten. Trengselen var selvsagt stor når Tarzan og Hakke Hakkespett kom til Ski. Alle ville selvsagt sitte på første benk. Det var der du virkelig følte at Tarzan-brølet rev i ”bråstoppen”. Bråstopp var forresten den vanligste sveisen blant oss gutta. Helt kort i nakken og ved ørene, foran på toppen, en kjekk hårdott som pekte rett opp. Gjerne innsatt med fars fete Brylkrem på rød og hvit tube.
Kjeppestad var stedet for kråkesølv. Dette var salgbar vare, og ble fraktet i små ryggsekker tilbake til sentrum. Var en heldig, gikk en bra stein gjerne for 50 mekkenpenger eller 10 femøringer av edelt metall.
Å fiske var også populært, og mort og abbor fikk vi alltid i Åråsbekken mellom Midtsjøvannet og Rulle­stadtjernet. De store gutta bygde seg båt av kassebord på plenen bak Opsahlgården. Fartøyet ble fraktet på vogn til Midtsjøvannet, sjøsatt og ufrivillig senket etter bare få minutter.
Som unger var vi alltid på utkikk etter en godbit. Hos slakter Opsahl vanket det ofte en pølsesnabb. Desserten fikk vi hos baker Larsen i form av smuler og Wienerbrødkapp, eller det vanket kjeks fra den røde sætreboksen til snille fru Boysen i Opsahlgården.
Vinteren var en spennende tid. Spark og rattkjelker fikk god fart både i Skolebakken, i Sagabakken, og i den langt mindre ”Meieri­bakken”. (Der hvor Skeidarbygget i dag står). Meieribakken var for dem som akte i lokket på mors kakeboks. Skolebakken og Sagabakken var for de mer erfarne, for dem som hadde brems og ikke var redd for en bråstopp i stor fart.
Forholdene for oss som likte å spille ishockey var ikke som i dag med egen hall og kunstis. Kappel­dammen fikk duge, og var møtestedet for trening og kamp. Med skruskøyter og skjerf som leggeskinn ble det ofte blodig alvor. Hjemme satt nervøse foreldre og håpet at isen holdt. ”Kapper`n” var ikke å spøke med. Veldig forurenset og full av storgjedde.

Ja, det var en fin tid. Som små­rollinger hadde vi det godt i Ski
sentrum!!

Frode Grefsgård